historieformidling.no - Torstein Aamodt, lokalhistoriker og autorisert Follo-guide
Minneord om Kjell Aamodt
 
Barndom og ungdom
 
Min far Kjell Aamodt ble født 3. august 1922 på Furuset i Østre Aker. Han var den mellomste av de tre sønnene til Hans Aamodt, fullmektig og bokholder i Vinmonopolet, og hustru Ellen. Sammen med brødrene Terje og Knut kom han tidlig med i det svært aktive idrettsmiljøet på Furuset. Blant de ledende forbildene her var friidrettsmannen, skiløperen og flypioneren Ole Reistad ogkombinertløperen Hans Vinjarengen, som også var fars nabo. Blant fars sterkeste barndomsminner var vinterdagen i 1928, da Ole Reistad ledet det norske laget til seier i militært patruljeløp i de olympiske leker i St. Moritz (”samling i bånn - gutter”), og året etter da Vinjarengen ble verdensmester i kombinert i det første VM som ble arrangert i Holmenkollen. Kjell var selv en habil fotballspiller, langrennsløper og skihopper før, under og etter krigen. Hans ungdoms paradis var Østmarka og løypene der, fra Furuset til Vangen. Men det var i ishockey han kom til å gjøre det best. Sammen med brødrene Henrichson og andre talentfulle spillere klarte de rett før krigen å spille Furuset til nasjonalt toppnivå. Et av lagene de stadig spilte mot var Forward fra Gamlebyen og Kampen i Oslo. Her var Nils Opaker en sentral og gode spiller. Tyve år senere bodde både Opaker og far på Seiersten, og var gode naboer i mer enn femti år.
 
De fleste skoleferiene var far gårdsgutt på nabogårdene på Furuset; Bull-gården ved Strømsveien, Jeriko og Lindeberg. Men i 1937 hadde onkel Terje og han – etter mye diplomatisk overtalelse hjemme – fått lov til å dra på sykkeltur til Danmark og Nord-Tyskland, 16 og 14 år gamle. De tok båten til Fredrikshavn, syklet til Hamburg og så til Rhindalen. Der bestemte de seg for å fortsette til München. Hjemturen gikk gjennom de østlige tyske områder, via Dresden, Wittenberg, Berlin og Stettin. På turen opplevde de et Tyskland fullstendig gjennomsyret av nazismen. Ungdomsherbergene var drevet etter militære regler og overalt var det kolonner av marsjerende menn, arbeidstropper og militære avdelinger. Et dystert forvarsel om det som skulle komme.   
 
Østre Aker var en bygd og Oslo-forstad med enorme klasseforskjeller. Noen av kameratene til far kom fra fattige hjem, der det hersket ren materiell nød. Han glemte aldri at det var skolebarn på Furuset som måtte holdes hjemme om vinteren fordi de manglet ordentlig fottøy. Urettferdigheten og skjevfordelingen gjorde at han tidlig ble overbevist sosialist. Politisk følte han seg mer hjemme på det ”røde Grorud” enn det borgelige Furuset. I 1939 fullførte han middelskolen på Grorud med gode resultater og da krigen kom til Norge i april 1940, gikk han i første klasse på reallinjen på Bryn gymnas. Dette var en skole med svært gode lærerkrefter. Blant de lærerne far husket med spesiell glede var kulturhistorikeren Aage Storstein og lektor Anders Hagerup. Da sistnevnte var syk, var det hans kone, den kjente forfatteren Inger Hagerup som tok norsktimene. Hun var ikke uvillig til å lese sine egne dikt i timene, og til det siste kunne far flere av dem utenat.
 
Krigen
 
Etter hvert ble skolen stengt på grunn av krigen og far måtte i likhet med mange av sine medelever ta annet arbeid. Han var først hjelpearbeider på Jernbanens snekkerverksted i Gamlebyen, deretter industriarbeider på Grorud jernvarefabrikk. Etter å ha vunnet et illegalt langrenn fra Liabakkene på Stovner i 1942, ble far kontaktet av to eldre, befalsutdannede menn han kjente perifert. Disse to, Tor Kolbjørn Eliesen og Arne Hernes, kom til å lede Milorgs gruppe D13131på Øvre Furuset og Høybråten. Eliesen var kompanisjef og Hernes troppsjef. Far var med som lagfører og ansvarlig for rekrutteringen, som vesentlig foregikk blant de aktive idrettsutøverne i den øvre Groruddalen. Gruppa klarte seg frem til frigjøringen uten å bli rullet opp, takket være streng disiplin, alkoholforbud og ordren ”ikke et ord til noen”. Ikke engang bestemor og bestefar ble informert, men de skjønte nok hva som foregikk da de tre brødrene var borte kveld etter kveld.
Høsten 1943 ble familien rammet av et hardt slag. Eldstebroren Terje, som studerte medisin, ble tatt under tyskernes aksjon mot universitet i Oslo. Sammen med andre studenter ble han sendt til Tyskland for ”omskolering”, noe som endte med et forferdelig opphold i konsentrasjonsleiren Buchenwald frem til Nazi-Tysklands nederlag.
Det siste krigsåret ble far tatt ut fra sin gruppe til å få våpenopplæring og instruksjon av en av kompani Linges menn. Opplæringen foregikk nattestid, av alle steder i kjelleren på Nordstrand kirke. På denne tiden tok Hans Vinjarengen og far lange skiturer sammen i Østmarka, men ingen av dem spurte hva den andre ellers var involvert i. Det var først etter frigjøringen at de fant ut at de hadde vært med i hver sin D13-gruppe, Vinjarengen på nedre Furuset og far altså på øvre.  
I fredsdagene i 1945 fikk gruppa på Høybråten et grufullt oppdrag med å rydde opp i Gestapos hovedkvarter på Victoria Terrasse. Noe senere hadde de vakttjeneste på Akershus festning, under britisk kommando. Dette gjorde at far kom i direkte kontakt med noen av krigens verste tyske og norske bødler og torturister;  Oscar Hans, Walther Kunze, Wolfgang Fehmer (”en høflig og tilsynelatende kultivert mann”), Finn Knutinge Kaas og Reidar Haaland. Da Haaland skulle henrettes den 17.august 1945 – han var den første norske landssviker som ble skutt i rettsoppgjøret – var det far som kvelden før måtte inn i Haalands celle og notere hvordan hans private eiendeler skulle fordeles. Generelt mente far at rettsoppgjøret var for mildt, han var sterkt uenig i at menn som Oscar Hans og Knutinge Kaas slapp dødsdom. 
 
 
 
 
 
Milorg-gruppen D13131 i mai 1945. Far helt til høyre i tredje rekke.
Onkel Knut til venstre, mellom rekke tre og fire.
 
 
 
 
 
 
                          Et av de stolteste øyeblikk i Furusets historie. Krigen er over,
oberst Ole Reistad har kommet hjem fra Canada og England,
det er feiring på Furuset stadion. Reistad hilser på de lokale
Milorg-karene, Knut Aamodt til høyre av de fire synlige mennene,
far står som nestemann halvveis skjult av Reistad. På tribunen sitter
bestemor og bestefar sammen med onkel Terje, som nettopp har
 kommet hjem med "de hvite bussene". 
 
 
 
Etterkrigstid, studier og arbeid
 
Høsten -45 begynte far å studere realfag på Blindern, hovedfagene var matematikk, geografi og kjemi. Da disse var unnagjort søkte han plass på Statens gymnastikkskole. Han kom inn på denne ettertraktede skolen, muligens takket være en sterk attest fra den legendariske oberst Ole Reistad, under krigen sjef for flyskolen ”Little Norway” i Canada. På denne tiden traff far Jorunn Magelie fra Kringerud gård i Frogn. De giftet seg i august 1949, på gode, gamle Britannia hotell i Drøbak. Ved fars bortgang hadde mor og far vært gift i over 62 år. Det ble nå flere år som gymnastikklærer i Oslo, på Kristelig Gymnas, Oslo katedralskole og for flyverne og personalet i Braathen SAFE. Etter ett år som adjunkt i realfag ved Lindås realskole nord for Bergen, ble far i 1953 ansatt ved Drøbak realskole. Vi fikk da leilighet i Husvik borettslag i Midtveien (dagens Solveien). Det var disse årene i Drøbak han så tilbake på med størst glede. Ved siden av undervisningen i realfag, hadde han timer i sløyd og gymnastikk. Det ble mange timer på Bankløkka, ishockey om vinteren, fotball om sommeren. Helt til det siste kunne han fortelle om gode spillere som Ivar Huseby, Jostein Furu og Svein Røssevold og deres innsats på banen. Han var svært opptatt av at alle hadde lik rett til utdannelse, og det ble noen kveldsturer til foreldre som ville ta flinke ungdommer ut av realskolen for å sette dem i arbeid.  
 
Far hadde i flere år svømmeopplæring i badeparken og trente noen av DFIs grupper i den gamle gymsalen ved torvet. To sommere på slutten av 50-tallet kjørte han lastebil for byggevarefirmaet AG Johansen, som holdt til der Sjøtorvet er i dag. Dette var en periode med enorm hyttebygging i Frogn. For meg som guttunge var det utrolig spennende å være med på turer til Hallangspollen, Båtstø, Solbergbygda og de andre hyttefeltene. Det jeg ikke forsto, var at flere av hyttebyggerne hadde vondt i ryggen da vi kom med sementsekker. Far bar velvillig sekker til byggeplassene, han fikk av og til noen kroner for det. Men da vi kom til en sogneprest som hadde tomt i et brattheng i Hallangspollen, ble takken for all bæringen et ”Gud velsigne dere”. Det styrket neppe fars anstrengte forhold til den organiserte kristendommen. 
 
Ved kommunevalget i 1959 ble han valgt inn i Drøbak bystyre for Arbeiderpartiet. I dag er det bare Per Pedersen og Bernhard Magnussen igjen av dem som satt i Drøbaks siste bystyre, ved sammenslåingen av Drøbak og Frogn i 1962 forsvant jo bystatusen. Far var også lærernes representant i byggekomiteen for Seiersten ungdomsskole. Og han var den første og siste formannen i Seiersten borettslag, fra august 1960 da de 8 kommunale husbankhusene stod ferdige langs Vollveien og frem til laget ble oppløst. For ham betydde det mye at vi flyttet inn i egen bolig på Seiersten.
 
Idretten
 
Da Erlend og jeg begynte våre egne idrettskarrierer på begynnelsen av 60-tallet var far ivrig med, sommer som vinter. Hvor mange mil det ble til langrenn, terrengløp og o-løp – alltid med bilen full av gutter – hadde han knapt oversikt over. I det stille sørget han for at talentfulle gutter som kom fra mindre ressursterke hjem fikk brukbart skiutstyr. Dette skjedde flere ganger i godt samarbeid med hedersmenn som Rolf Hjerpåsen og Einar Evensen.
 
Men det ble arbeidet med lysløypa fra Seiersten stadion til Høiås som ble hans største sak. Far ble formann i byggekomiteen for lysløypa i 1965. De andre i styret var orlogskaptein Vilhelm Blakseth og bokholder Olaf Gundersen i Follo Sparebank. Etter enorm dugnadsinnsats av gode, lokale krefter sto løypa ferdig i januar 1968. Rett etterpå ble lysløypa åpnet med et langrenn med elitedeltakelse, vinneren ble Ole Ellefsæter fra Nybygda. (Mer om dette på min artikkel om skiidretten i Drøbak og Frogn).
 
 
 
 
 
             Ryktene om den store dugnadsinnsatsen i Frogn - lysløypa,
              speiderhytta på Høiås og ombyggingen av hoppbakken
              i Holterkollen – nådde helt inn til hovedstaden. Klipp fra
              Aftenposten januar 1968. På bildet til høyre overrekker far
             gave til Johan Chr. Berle, en av grunneierne. 
 
De senere årene
 
På slutten av 1970-tallet gikk far av som aktiv lærer på Seiersten ungdomsskole. Han registrerte med tilfredshet at han hadde lært to Frogn-generasjoner med både ”kjeltringer og gode samfunnsborger” matematikk, noen fikk med seg litt, andre mye. Han fikk nå tid til sin store interesse; snekring og bygningsarbeid i liten og stor skala. Han hjalp Erlend og meg med hus og leiligheter, det ble hytte i Valdres og han sa sjelden nei når nevøer trengte hjelp. Var han i tvil om hvordan noe skulle gjøres, kontaktet han Kolbjørn Mørk, Aage Heier eller en av de andre erfarne håndverkerne han kjente.  Da trim- og joggebølgen kom til Norge på 1980-tallet begynte far igjen ganske systematisk trening, han gikk en rekke langrenn og fullførte sine siste karusellrenn etter fylte 65 år.
 
De siste ti årene ble naturlig nok roligere enn han likte. Selv om syn, hørsel og hukommelse var redusert på slutten fulgte han godt med. Han var levende opptatt av de mangelfulle krigsminnesmerkene i Frogn, han var rasende over de vanvittige planene om utbygging av Holtskauen, han var medlem i Frognmarkas venner fra starten og var alltid oppdatert på nyhetene fra inn- og utland.
Lørdag 17. mars fikk han med seg sendingene fra Birkebeinerrennet, fra start til mål. Så var det over. Far hadde ingen kristen tro, og mente at verden hadde vært et bedre sted uten organiserte religioner. Han ønsket ingen seremonier og for mange år siden donerte han legemet til medisinsk forskning. Han var selv elev ved anatomisk institutt i 1948, under studietiden ved Statens gymnastikkskole. Ringen var sluttet.              
 

 
Webside drives av  Vistaprint