historieformidling.no - Torstein Aamodt, lokalhistoriker og autorisert Follo-guide
"Det ligger et land mot den evige sne..
 
Skispor fra fortidens Drøbak og Frogn
 
Innledning
 
All kulturhistorie, også idrettshistorien, har krav på å skrives mest mulig korrekt. Etter å ha lest og hørt noen feilaktige dateringer angående skiidretten, satte jeg meg i fjor ned for å skrive litt om det jeg husket fra min egen tid som aktiv langrennsløper. Stoffet gikk etter hvert ut over ”min epoke” og jeg ga meg selv friere tøyler. Håper det jeg har samlet kan være til glede for noen som har et forhold til vår store nasjonalsport. Jeg har benyttet meg av egne arkiv, Amtas gamle årganger, DFI’s arkiv, Pensjonistnytt og andre skriftlige kilder; blant annet fra de andre idrettslagene i Follo. I tillegg har en god og positiv gruppe pensjonerte idrettsmenn bidratt med det de husker, oversikt over disse finnes etter artikkelen. Om noen har tilleggsinformasjon eller mener jeg tar feil på enkelte punkter, er jeg svært takknemlig for tilbakemeldinger. Når jeg nevner Drøbak by, mener jeg Drøbak bykommune med de grensene som eksisterte inntil kommunesammenslutningen i januar i 1962.
 
Torstein Aamodt, februar 2012.
 
 
 
 
Et tidstypisk bilde, hopprenn i den største bakken ved
Sagajordet i 1907. Dette hoppet lå omtrent 30 meter
nord for dagens JoBu-bygg.
 
 
Start fra torvet!
I en tid hvor det er planer om utbygging av hver grønne flekk i vår kommune, gjør det godt å foreta en reise tilbake i tid og rom. Til dengang Drøbak var den eneste byen i Akershus fylke, da bondebygda begynte rett utenfor byens trange grenser og da det fortsatt gikk an å arrangere langrenn med start og innkomst på Drøbak torv.
 
Skisporten, vår stolte nasjonalidrett, var en viktig nasjonsbyggende faktor i tiden frem mot unionsoppløsningen i 1905 og senere. Den ga, sammen med de store polarekspedisjonene til Fridtjof Nansen, Otto Sverdrup og Roald Amundsen, oss nordmenn en egen identitet og stolthet. Men det tok litt tid før sporten slo igjennom for fullt i Drøbak by og Frogn landkommune. Da Follo og Omegns Skikrets ble stiftet 14/12 1916 var det klubbene fra indre Follo; Skimt, Kråkstad og Oppegård som sto for kretsdannelsen.
 
Drøbaks største idrettsmann gjennom tidene, Gunnar Andersen (1890-1968), flyttet til Oslo og sto i Lyn da han satte verdensrekord i hopp med 47 m i Gustadbakken på Modum i 1912, og da han mottok Egebergs ærespris seks år senere. Broren Hans P. Andersen (1887-1955) representerte også Lyn som god hopper og kombinertløper. Otto Elle gjør den første store prestasjonen for DIF da han blir premiert i kombinert i Holmenkollen i 1921. I tillegg gjorde Otto og tvillingbroren Rangvald det svært godt i militære langrenn med skyting i Oslo-området på begynnelsen av 1920-tallet. Disse rennene ble også kalt skytterløp og må ikke forveksles med dagens skiskyting. Langrenn og skyting var adskilte grener og skytterferdighetene var viktigere enn farten i langrennssporet.
 
Gunnar Andersen i hans glansdager.
 
 
Gunnar Andersen vokste opp i Seimbakken i det sentrale Drøbak og ble i 1918 den første som mottok Egebergs ærespris.  I tillegg til sin karriere som skihopper hadde han 46 landskamper som midtbanespiller, de fleste av disse også som landslagskaptein. Som kaptein var han med på norsk fotballs første store triumfer; seier i nordisk mesterskap i 1918 og en sagnomsust seier over England i OL i Antwerpen i 1920. (I en annen artikkel skriver jeg mer om Ferdinand Egeberg, Gunnar Andersen og deres tilknytning til Drøbak).
 
En senere velkjent Drøbaksmann, Helge Dirro, gjorde mange gode langrenn på 1920-tallet. Dirro var født i Thereses gate i Oslo (Kristiania) i 1902 og representerte en av klubbene på Oslos vestkant. Han hadde flere premierte femmilsløp i Holmenkollen og et år vant han også den gjeve premien for ”Beste bygutt i Holmenkollens femti”. Dirro og hans familie flyttet til Drøbak i 1936 da han ble ansatt som driftsleder på Tento.
 
 Egebergs ærespris (egentlig Kabinetskammerherre Egebergs ærespris for alsidig idrett) ble opprettet av Ferdinand J. Egeberg (1842-1921), og regnes fortsatt som norsk idretts høyeste utmerkelse. Denne prisen har en dobbel tilknytning til Drøbak by. Ikke bare var det en Drøbaksmann som var den første som mottok prisen, premiærløytnant og kabinettskammerherre Ferdinand J. Egeberg var gift med en av Søren Angell Parrs vakre døtre; Lucy Parr. Lucy var født og vokste  opp i Villa Parr i Drøbak, der hennes far drev stort som skipsreder og iseksportør. Søren A. Parr døde i 1903 og på hans flotte gravsten på Drøbak kirkegård kan vi fortsatt fornemme fordums storhet ; ”Søren A. Parr – consul og isexportør”.
 
I Frogn landkommune ble det før og etter siste verdenskrig bygget flere hoppbakker. Blant de større var Trolldalsbakken, Ermesjøbakken, en bratt naturbakke på nordsiden av Kykkelsrudåsen, og Smedbølbakken. Sistnevnte lå så vidt inne i Ås kommune, men ble vesentlig benyttet av hoppere fra Frogn. De mest brukte guttebakkene var Isaksbakken ved Ullerud og Holterkollen, rett bak dagens Drøbak City. Isaksbakken lå omtrent der ”gamle” Rema 1000 ligger ved Ullerudsletta. Det var også to mindre guttebakker til på Ullerud, disse lå på hver side av Osloveien, på høyde med der bussene har snuplass ved ungdomsskolen i dag.  
 
De siste som ble bygget – med Amtas nåværende sportsredaktør Torbjørn Larsen som byggeleder – var bakkene på Mellom-Dal og Nordre Belsjø. De sto ferdig på 1970-tallet. Larsen var selv i yngre dager en god hopper med en personlig lengderekord på 109 meter, som han satte i Skuibakken i Bærum.
 
Trolldalsbakken var den klart største bakken, den stod ferdig etter stor dugnadsinnsats i 1926. En av hovedpådriverne i Trolldalen var Øyvind B. Hansen, en eldre bror av Amtas legendariske redaktør Aage Hansen.  I Drøbak bykommune lå det tre bakker nord for Sagajordet. Den minste og sørligste het Likkista. Den mellomste gikk på skrå gjennom dagens JoBu-bygg og den største, som ble kalt Nordre hoppet, hadde start fra Batteriveien.  De tre bakkene ble også benyttet av kadettene og soldatene på Oscarsborg. Under innledningen er det gjengitt et bilde fra 1907 som viser et renn, sannsynligvis i militær regi, siden det er mange tilskuere i uniform.
 
I Pensjonistnytt 1/1995 blir det fortalt om en befalselev som på 1920-tallet setter bakkerekord med 28 m. I tillegg hadde de militære en egen bakke på Sør-Kaholmen. Her var flere av de kjente Kongsberg-hopperne, med selveste Birger Ruud i spissen, med på et oppvisningsrenn på 1930-tallet. Det var også en hoppbakke nær dagens Gulliksbakken, rett sør for Holmedammen og Lensmannsgården. Denne gikk bokstavlig talt over kommunegrensen, tilløpet var i Frogn og sletta i Drøbak by. Dessverre er ingen av de nevnte bakker ”levende” i dag.
 
DIF - Drøbak Idrettsforening - ble stiftet på det gode, gamle Avholdslokalet i Lindtruppen den 25. oktober 1918. FIL - Frogn Idrettslag – ble stiftet den 17. januar i 1934 på Folkvang. Begge klubber hadde gode hoppere. Den mest kjente var baker Olaf Konningen (f. 1907), som kom fra en kjent skifamilie på Kongsberg. Hans bror Alf var OL-deltaker i alpint i Garmich-Partenkirchen  i Tyskland i 1936, her endte han på en sterk 8.plass i den alpine kombinasjonen. I Frognbygda var Nils Klynderud , hans brødre Harald og Torkel og deres fettere Anton, Hans, Øyvind og Karl Klynderud  blant de beste. Hele Klynderud-dynastiet hadde smørebod i bryggerhuset på Søndre Furu gård mellom Bakker bru og Klommestein.  De fleste guttehoppere syntes Trolldalsbakken var for stor, men Olaf B. Johansen fra Ringeplan i Drøbak var prøvehopper i det store landsrennet der i 1939, bare 13 år gammel. I det første NM etter krigen, mesterskapet i Drammen i 1946, var Olaf en av de fire hopperne fra Follo Skikrets som deltok.
 
 
Olaf B. Johansen under NM i Drafnkollen 1946. Han
endte rundt nr 30 i mesterskapet. Legg merke til den
typiske Kongsbergknekken.
 
 
Det ble før krigen arrangert langrenn med start på torvet i Drøbak (!) og innkomst samme sted eller på Bankløkka, som den gang var en flott idrettsplass. Første gang var sannsynligvis i 1924. Rett etter at den første vinterolympiaden var arrangert i Chamonix i Frankrike - der Thorleif Haug&co sørget for en voldsom norsk medaljehøst -  inviterer Drøbak Idrætsforening (se skrivemåten) til langrenn og hopp. Langrennet startet lørdag 15. mars kl 9.30 fra torvet og hopprennet kl. 14 presis i den største av bakkene ved Sagajordet. I langrennet fullførte 93 menn, de beste løperne var fra Hurum, Oppegård og NLHI og få lokale er på listene.
 
I hopprennet ved Vindfangerbukta var Rolf Huseby bestemann fra Frogn. Klokken åtte på kvelden var det premieutdeling og fest på Villa Parr, inngangbilletten koster kr 14 for par og kr 9 for ”enkle herrer”. Det er ikke bare skiidretten som fenger, noen uker tidligere ble det arrangert skøyteløp på en av de gamle isdammene innenfor Skiphelle. Her var Trygve Johnsen fra Nesodden – senere grunnlegger av og direktør på JoBu – den klart beste skøyteløperen.  
 
I de harde 30-årene tar langrennsporten seg opp også lokalt. Blant de beste lokale løperne var Bjarne Bakken (1907-1983), Hans Roxrud (1910-2001) og Ole Hjerpåsen.  Bakken – som var tømmermann av yrke - var kretsmester i Follo på 17 km både i 1932 og 1933 og nr 2 i 1934. Roxrud var også en god terrengløper og under krigen var han – i likhet med mange av idrettsmennene fra Drøbak og Frogn - aktiv i Milorg. Roxrud anskaffet sin første lastebil i 1941 og etter krigen var han sammen med Wollbråten den som kjørte utøverne til idrettsstevnene. Ole Hjerpåsen (1885-1940) gikk gode renn etter fylte 50 år gammel, noe som var ganske uvanlig på den tiden. Han ble norsk mester på 30-kilometeren på Voss i 1914, men da representerte han Asker skiklubb. Familien flyttet senere til Frogn og hans glødende interesse for skisport ble ført videre til sønnene Rolf, John og Arne.
 
Fra 1926 og frem til krigen ble Drøbakrennet arrangert de år det var nok snø. Rennet bestod av hopprenn i Trolldalen og noen ganger – som den svært snørike vinteren 1933 – var det igjen langrenn fra torvet.  Sammen med landsrennene i Trolldalen i 1937 og 1939 var Drøbakrennet de største konkurransene i regi av DIF. I 1934 melder Amta om mer enn 700 tilskuere under hopprennet i Trolldalen. Bildet under er sannsynligvis fra landsrennet i 1939. Midt på 1930-tallet ble Trolldalsbakken ombygd, det kom et høyt, tømret ovarenn og bakken tålte nå hopp på godt over 50 meter. (Se bildet under). 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Krigsårene
Men Drøbakrennet i 1940 viser at vinterkrigen er nær oss, 25% av inntektene skal gå rett til Finlandshjelpen. Amta noterer litt over 400 tilskuere, mannskaper fra Oscarsborg har hjulpet til med å måke snø og som vanlig var Olaf Konningen og Skimts Trygve Gundersen de beste lokale hopperne. Gundersen var en krafthopper av de store, og i 1938 satte han bakkerekord både i Skuibakken og i selveste Holmenkollen med et hopp på 54,5 meter. Flere Oslo-hoppere deltok i Trolldalen i 1940, blant dem Lyns Paal Clasen, i fjernsynets barndom en meget populær turnkommentator.
 
Noen uker før krigsutbruddet viser Rolf Hjerpåsen – eldstemann av de tre brødrene - hvilket talent han er. I et langrenn fra ”Seiersten festning” (sannsynligvis Seiersten skanse eller Veisvingbatteriet) den 11. februar 1940, vinner han klasse C. Løypa gikk ned mot Hallangspollen, opp til Skydsrud og Holtfurua og derfra til Oppegårdstjernet og tilbake til Seiersten. En sterk gjeng av ”de fryktede sørkedøler” stiller til start. De vinner suverent lagpokalen med sine tre beste; Gunnar Slora, Einar Grøttumsbråten – en yngre bror av skikongen Johan Grøttumsbråten - og Emil Svartor. Disse bringer et sus av Nordmarka og elitelangrenn til badebyen. Men Rolf Hjerpåsen er bare to minutter etter Gunnar Sloras vinnertid på 1time og 5 minutter. To måneder senere er Grøttumsbråten og andre Sørkedalsløpere innviklet i en helt annen strid.
 
Den spente situasjonen gjør at det blir arrangert frivillig skytteropplæring over hele landet. I Oslo foregår treningen på Bogstadvannet og Østensjøvannet. Lokalt går DIF og Drøbak&omegns skytterlag sammen om langrenn med skyting den 3.mars 1940. Løpet starter på Seiersten, skytingen foregår på banen på Ottarsrudjordet og bestemann er Hans Wennersgård.
 
Fem uker senere kommer krigens grusomheter til Norge. Blant de skiløperne som tar kampen opp mot de tyske overfallsmennene er Einar Grøttumsbråten. Sammen med sine gode venn og klubbkamerat Lars Bergendal – tredobbelt verdensmester - og ca 120 andre skiløpere og skyttere fra Sørkedalen og Vestre Aker går han inn i løytnant Haakon Harlems ”Sørkedalens kompani”. Kompaniet deltar i felttoget i Sør-Norge og den 24. april ender Grøttumsbråtens liv under de beinharde kampene i Bjørneskaret i Valdres. ”En av Sørkedalens kjekkeste idrettsgutter er borte” skrev en av hans idrettsvenner. Einar Grøttumsbråten ble gravlagt i Sørkedalen kirke 17. mai 1940, under rekorddeltakelse. 
 
Under krigen lå det meste av idrettsarbeid i Drøbak og Frogn nede. Men det foregikk illegale langrenn blant annet i Skaubygda og det var også en lagkonkurranse på Ski en av de siste krigsvintrene. Her deltok et større antall løpere fra Frogn, disse gikk til Ski i mindre puljer for ikke å vekke oppsikt. Klubbhuset på Seiersten blir ødelagt av norsk ramp og storhopperen Olaf Konningen tar vare på DIF’s protokoller og verdier, samtidig som han er aktiv i Milorg.
 
Krigen virket samlende på det norske folk. Inntil 1940 hadde vi to landsforbund, Arbeidernes Idrettsforbund (AIF) og det borgerlige Norges  Landsforbund for idrett. Arbeidet med å slå de to forbund sammen, var godt i gang da krigen kom i april 1940. Den formelle sammenslutningen kom 13. september 1940, men ble ikke en realitet før tyskerne kapitulerte fem år senere. Det var også i motstandsarbeidet i krigens sluttfase at idrettsledere fra Drøbak og Frogn diskuterte om DIF og FIL skulle gå sammen. To av de sentrale i diskusjonene var Helge Askauterud fra Drøbak og min onkel Magne Magelie fra Frogn. Våren 1946 ble de to lagene slått sammen til det DFI vi kjenner i dag. Langrenn og hopp ble - ved siden av friidrett og fotball - hovedaktivitetene i det samlede, sterke idrettslaget.
 
Fred, samling, forsoning
Det er for øvrig en sterk forenkling å si at det var to lag som gikk sammen. I Skaubygda eksisterte det et lag – Skogbygdens Idrettsforening – som var stiftet allerede i 1931 eller -32. Dette laget drev primært med friidrett og ski og hadde før krigen gode utøvere som Olaf Bjerke og Birger og Hans Thoresen. Hans Petter Glenne forteller at flere langrenn i regi av denne foreningen foregikk med start fra Øvre Glenne gård. Etter hvert gikk lagets medlemmer inn i FIL og foreningen døde hen med krigen. Denne foreningen må ikke forveksles med Skaubygda Idrettslag som ble stiftet i 1972 og opptatt i Norges Idrettsforbund i 1988.
 
Da DIF ble stiftet i 1918 var merkelig nok ikke fotball en av foreningens grener. Fotballspillerne i Drøbak by stiftet derfor Drøbak ballklubb i 1920. I oktober 1928 ble DIF og DB slått sammen, eller rettere sagt ballklubben gikk inn i DIF. I tillegg eksisterte det en forening på Grünerløkka i Oslo, med navnet Idrettsklubben Frogn, Oslo. Denne ble vanligvis bare kalt Oslo-Frogn, hadde treningene fra Foss skole  og blant medlemmene var Frogn-bygdinger som hadde ”emigrert” til hovedstaden. Blant disse var min onkel Bjørn Magelie, mannen bak DFI’s klubbemblem med den kjente duen. Etter stiftelsen av DFI i 1946 kom onkel Bjørn og Leif Robert Hansen og muligens flere andre gode terreng- og baneløpere, tilbake til DFI, særlig for å delta i Holmenkollstafetten og andre stafetter. På 50-tallet gikk denne klubben inn. Med litt storsyn kan vi derfor si at fire eller fem idrettsforeninger inngikk i det nye DFI.
 
Freden var kommet til Norge og i januar 1946 var det igjen 18 km langrenn fra torvet. Dette ble vunnet av Andreas Hverven fra Nydalen skiklubb, bare 27 sekunder foran vår lokale løper John Hjerpåsen. Amta melder at det mest populære var at løperne fikk varm dusj i kinokjelleren etterpå. Dette langrennet var - sammen med kretsrennet i Trolldalsbakken litt senere - en av de siste konkurranser i regi av gode, gamle DIF, som nå hadde endret skrivemåte til Drøbak Idrettsforening. Rolf Hjerpåsen blir kretsmester på 30 kilometer og DFI vinner kretsmesterskapet i 4x10 km stafett for første gang. Mesterskapet går på Kolbotn og Rolf og Arne Hjerpåsen, Johnny Jensen og Hans Petter Glenne utgjør DFI’s førstelag.
 
Den meget snøfattige vinteren 1947 gikk de fleste langrenn i Follo skikrets i Enebakk. DFI vinner stafetten for andre  gang, med de tre brødrene Hjerpåsen og Johnny Jensen på laget. Rolf Hjerpåsen blir også kretsmester på 17 km og i kombinert. På hoppfronten skjer en stor begivenhet søndag 26. januar. Holterkollbakken innvies med et renn med solid, lokal deltakelse. Blant guttene er kjente navn som Magnus Saxebøl, Einar Tomter, Tore Danielsen og Helge Dahl. De beste voksne er Kåre Toftner, Karl Klynderud, Oddvar Løken og Kristian Kristiansen som setter bakkerekord med 26,5 m. Idrettsleder og hoppdommer – og senere ordfører - Helge Askauterud åpner bakken ;  ”.. ikke en bakke for å vise frem de store, men en bakke for å skape de store hoppere..”. Samtidige er de tre bakkene ved Sagajordet i Drøbak i flittig bruk, men de forsvinner da JoBu-fabrikken blir bygget på 50-tallet.
 
Utover på 1950-tallet var Tore Danielsen (født 1936) en av de aller beste av guttehopperne fra Frogn. Han hadde flere gode plasseringer i renn i Oslo, blant annet en annenplass i det store Skeidrennet, etter Reidar Otto Ullevålseter (far til dagens kjente motorsyklist Anders Ullevålseter). Danielsens hoppkarriere endte da han skadet seg ganske stygt i Skuibakken.
 
I 1957-58 gjenoppstår den ene bakken nord for Jobu, men nå er det kommet vei forbi fabrikken. Selve hoppingen foregår over Sagaveien, noe som av og til skremmer vettet av forbipasserende.  Her var Reidar Moen (1908-1990) en ivrig pådriver i å sette i stand den gamle bakken. Moen kom fra Geithus i Modum og var i yngre dager en god hopper, som blant annet deltok i Holmenkollen. Hans sønner Arne og Svein Moen og andre kjente nordpågutter som Bjørn Jensen, Svein Halvorsen, Thor Iversen og brødrene Rolf og Gunnar Jensen var blant de beste hopperne i denne Drøbaksbakken. Men på 1960-tallet – da flere hus og verksteder ble bygget langs Sagaveien - forsvant også denne bakken. Mange vil også huske Arne Moen som en meget habil keeper på DFI’s  A-lag på 1950- og 1960-tallet.Det var også en bakke inne på det militære området på Husvik. Her var Halvor Karlsen, som til daglig var teknisk sersjant på Oscarsborg, en av læremesterene for de yngre.  
 
Under stafett-KM på Ås i januar 1948 deltar 20 lag og DFI’s førstelag er 7 minutter foran Kråkstad og Driv. DFI’s tredje strake stafettseier er sikret. Den første helgen i februar 1948 gikk Trolldalsrennet av stabelen. Lørdag var det langrenn med start midt på torvet og søndag hopprenn i den ombygde Trolldalsbakken.
 
Langrennstraseen var beinhard. Fra torvet gikk løypa opp Osloveien, til høyre ved Telles snekkerverksted i Fardalssvingen, over Raskebekken og rett opp Brunskogen, over Sogsti frem til Trolldalsbakken, så en ny stigning opp til Kolstadåsen og deretter over Fjøser og Kykkelsrudåsen frem til Tomtersletta. Her snudde løperne og gikk over jordene til Dyrløkke og Seiersten.Til slutt var det en krevende utforkjøring rett ned Seimbakken.  Innkomsten var utenfor dagens ”Julenissens postkontor”. En utenkelig løype i våre dager. Vinneren i rennet var John Hagen fra Lommedalen i Bærum. Blant de lokale var som vanlig John og Rolf Hjerpåsen langt fremme, men Hans Petter Glenne fra Øvre Glenne gård i Skaubygda var nå på høyde med Hjerpåsen-brødrene. Etter disse kom min far Kjell Aamodt og kjente DFI-karer som Bjørn Aamodt, Einar Evensen og Phillip Ellefsen. 
 
I januar 1950 gikk kretsmesterskapet for Follo skikrets på 17 km i omtrent samme løype, men nå var innkomsten lagt til Kåpefabrikken (dagens Rådhus), sikkert for å sløyfe kjøringen ned til Drøbak sentrum. I dette KM vant John Hjerpåsen foran Hans Petter. Det var siste gang Drøbak by var langrennsarena. Da Drøbakrennet på ny gikk av stabelen i 1951 var både start og innkomst lagt til Kåpefabrikken (ILNI).
 
DFI’s første storhetstid
Utover på 1950-tallet var John Hjerpåsen (f. 1922) og Hans Petter Glenne (f.1924) de suverent beste langrennsløperne i Follo. Begge hadde en rekke gode plasseringer i NM, Monolittrennet, Holmenkollen og lengre turrenn.  Blant Hans Petters aller beste løp var åttendeplassen i Monolitten i 1954, her slo han Johan Østvang fra Furnes som noen uker senere ble norgesmester på 15 km. Under NM på Kongsvinger tar han en sterk 9. plass på tremila. I NM-stafetten i Trysil i 1955, går Glenne en gnistrende sisteetappe. Vestre Trysil vinner foran Alvdal og Vingrom. DFI havner på 9. plass – som i 1954 - og Glennes etappetid er en av dagens beste, halvannet minutt etter Hallgeir Brenden og bare 32 sekunder etter Erling Bjørn fra Alvdal. De to andre på laget er Bjørn Jensen og John Hjerpåsen. På eldre dager har Hans Petter over tredve medaljer av alle valører fra de uoffisielle verdensmesterskap for veteraner. Han gikk sine siste turrenn etter fylte 80 år og hadde en karriere i skisporet på om lag 65 år. I tillegg var han i årene etter krigen en meget god friidrettsmann, og var bl a med på det sagnomsuste DFI-laget som vant A-klassen i Holmenkoll-stafetten i 1948. Om noen norsk idrettsutøver har deltatt i flere konkurranser og tatt flere premier enn Hans Petter, vet jeg ikke. Sannsynligvis er det ingen.
 
 
 
 
Hans Petter Glenne foran en del av sin enorme premiesamling.
 
John Hjerpåsen ble nr 9 på femmila i Holmenkollen i 1954, han hadde eliteløpere som Martin Stokken, Sixten Jernberg og Eero Kolehmainen foran seg, og var fjerde beste nordmann. Under NM i Trøndelag samme år ble han nr 10 på femmila og Hans Petter ble nr 12. (Litt familiehistorie; under dette mesterskapet på femmila endte trønderløperen Anders Resell på plassen etter Glenne. Han er far til Brynhild Resell som er gift med min bror Erlend).
 
 I 1955 ble John tatt ut til å representere Norge på den prestisjetunge femmila i Lathispelen. Femmila gikk dette året i ekstrem kulde og Hjerpåsen var den eneste norske som fullførte løpet. Finnene hadde på denne tiden en voldsom bredde i toppen og John ble nr 18 etter et kobbel med finske toppløpere. Så sent som i 1958, da Hjerpåsen ellers gikk i veteranklasse D, tok han en respektabel  7. plass i NM på 50 km.
 
 I kretsmesterskapene på 4x10 km stafett hadde DFI en uavbrutt seiersrekke fra og med 1946 til og med 1953. Den mest overlegne seieren kom på hjemmebane i 1951, DFI var 10 minutter foran den sterke langrennsklubben Driv fra Ytre Enebakk. Fra 1954 var det 3x10 km og nå vant Driv, sannsynligvis fordi John og Hans Petter gikk NM og ikke kunne delta i KM. Frem til og med 1959 vant DFI og Driv merkelig nok annethvert år. De som utgjorde DFI-lagene i denne perioden var foruten Glenne og John Hjerpåsen ; Bjørn Aamodt,  Einar Evensen, Knut Nyseth, Johan Teige, Johnny Jensen, Rolf Hjerpåsen, Arne Hjerpåsen, Kjell Aamodt, den yngre og gode løperen Helge Dahl fra Sønstedal gård i Skaubygda og Bjørn Jensen, som opprinnelig kom fra Son. Dahl trente en del sammen med Glenne og var også en god friidrettsmann. Det samme var Jensen, som meldte overgang til DFI for å kunne delta i stafetter – både sommer og vinter – og for å ha gode treningskamerater. Bjørn Jensen drev mengdetrening som på den tid var uhørt.
 
Bjørn Aamodt forteller (januar 2011) om en søndag midt på 50-tallet som ble spesiell. Jensen syklet fra Son til badstua på Belsjø og traff sine DFI-kamerater der. Fra Belsjø løp alle til Brevik ved Bunnefjorden. Ved Sønstedal på tilbakevei la Aamodt og Jensen turen opp Lindebråteveien, frem til Fagerstrand og derfra løp de til Hallangen og tilbake til Belsjø. Fra badstua syklet så Bjørn Jensen hjem til Son. Jensen var snekker, flere av treningskameratene var tømmerhuggere og gårdbrukere, de drev altså treningen ved siden av hardt kroppsarbeide. Olaf B. Johansen forteller også om spesielle treningsturer. En dag under krigen surret han og en kamerat hoppskiene fast på sparkstøttingene. De sparket så til Vestby, trente hele dagen i Randembrekka, og på kvelden var det retur til Drøbak med sparkene. Malermester Olaf B. Johansen var en god hopper i mange år, han avsluttet karrieren med å delta i veteran-NM i Tomrefjord utenfor Molde i 1978, 52 år gammel.
 
I individuelle kretsmesterskap på 17 kilometer - senere 15 km – og 30 km, hadde John og Hans Petter nærmest klippekort på seirene etter at Rolf Hjerpåsen ga seg. (Unntaket var 1948 da Gunnar Storløkken fra Oppegård vant 17 km). Denne seiersrekken ble først brutt i 1959. Da gikk en ung, lovende skiløper fra Lørenskog, Per Tormod Røiri, på Norges Landbrukshøyskole. I mesterskapet på 15 kilometer vant han en knepen seier foran John og Hans Petter. Men Hans Petter var nok en gang raskest på 30 km, og DFI vant stafetten, etter at NLHI ledet til det gjenstod noen få kilometer på den siste etappen. Året etter klarer Skimt å bryte DFI/Driv-dominansen i stafetten. Utover på 60-tallet kom andre klubber til; NLHI vinner i 1962, Kråkstad får i 1963 frem et meget sterkt lag med Kolbjørn Nøkleby og brødrene Helge og Ragnar Skårer og vinner stafetten flere år på rad. Driv kommer så tilbake som kretsens beste klubb med bl a Åge Bjerkland og Per Erik Østli på laget. Rundt 1970 flytter den gode kombinertløperen Markus Svendsen til Ski. Han går inn i Skimt, det samme gjør Dag Anmarkrud og sammen med de innfødte Ski-guttene, brødrene Kongsten, har de plutselig Follos beste stafettlag.
 
For oss som vokste opp på 1950- og 1960-tallet var John og Hans Petter de store forbilder og læremestre. Sa de noe om kosthold, trening eller smurning var dette udiskutabel lov. De var helt forskjellige. John var snill som dagen var lang, men også sta og bestemt. Kom noen av oss med bortforklaringer etter dårlige renn eller treningsturer, fikk vi klare meldinger. ”Alle går under like forhold” og ”klin på Blå Swix” var to av hans standardreplikker. Hans Petter tok seg alltid god tid når vi spurte om noe. Han fortalte det han visste og med sin ekstreme hukommelse fortalte han gjerne hva Martin Stokken, Hallgeir Brenden eller andre hadde sagt i en eller annen forbindelse. I dag er det  historielaget og Skaubygda støtteforening  som har nytte og glede av hans forteller- og sangkunst.
 
Rolf Hjerpåsen leide etter krigen flere av de militære parsellene på Seiersten og dyrket poteter og kål på de sydvendte, gode jordene ned mot stadion. Han hadde også en låve rett ved dagens Rådhus. Etter at ungdomsskolen ble bygget på Seiersten i 1959, forpaktet Rolf Hjerpåsen Ødegården på Tomtersletta og også flere bruk i Skaubygda. Senere kjøpte han en gård i Vestby kommune. John arbeidet som tømmerhugger for Løvenskiold og Oslo kommune i mange år og tok både arbeidet og turene til tømmerskogen som trening. En vinter var han oppsynsmann på Hovedøya. Han gikk da opp en rundløype på øya og fikk sine treningsturer blant båtene og klosterruinene.
 
På slutten av 1960-tallet giftet John seg og flyttet til Svelvik, der han arbeidet i kommunen. Yngstebroren Arne, som var skredder, hadde flyttet fra Frogn mange år tidligere og dermed var Hjerpåsen-epoken i DFI over. Siste gang jeg traff John var mange år senere, under Skibergløpet i Hof i 1986. Vi gikk begge det 32 km lange turrennet fra Hofbygda, opp til toppen av Vestfolds høyeste fjell Skibergfjellet, og ned igjen. John var da 64 år, han fortalte meg at det ble hans siste renn. Det var vemodig, en over 40 år lang karriere i sporet var over. Det var 25 år siden han lærte oss guttungene hvordan vi skulle komme fortest mulig opp til toppen av Harafjellet.
 
Nye regler og en ny generasjon
Fra slutten av femtitallet ble det mer ettervekst etter disse to. Konservative ledere måtte forandre på foreldede regler. Både damer, jenter og gutter under junioralder fikk konkurrere i større grad enn tidligere. I 1954 fikk kvinner for første gang delta i langrenn i NM, vi var langt etter finner og svensker når det gjaldt likestilling innen skiidretten. Svenskene hadde dameklasse i sine nasjonale mesterskap allerede i 1917. I Norge var det AIF som var pionerer både når det gjaldt kvinnelangrenn og klubbstafetter, grunnet i en sosialistisk likestillingstanke. I de nasjonale arbeidermesterskap var det kvinnelangrenn fra 1925 og frem til krigen.
 
I 1954 ble også det første Ullerudrennet for barn arrangert av DFI. Initiativtakerne var Magne Magelie, Rolf Martinsen og Rolf Hjerpåsen. Det er mange av oss etterkrigsbarn som gikk sitt første renn med nummer på brystet på de flate jordene til Isaksen. Dette var en stor opplevelse, og det gjorde lite at tidtakningen var ganske omtrentlig. Premieutdelingen var spesiell. Vi ble løftet opp på et lasteplan og der fikk vi farveblyanter, appelsiner, kladdebøker osv, gavepremier fra de næringsdrivende i Drøbak og Frogn.
 
 
Det var en gang, Erlend (nr 44) og meg (nr 72)
under Ullerudrennet i 1961.
 
Det vokste nå frem en ny generasjon av unge, ivrige langrennsløpere og det var flere konkurranser rundt i Follo. De store begivenhetene var kretsmesterskapene og ”Guttenes vinterleker på Ås”, som startet allerede i 1952. I vinterlekene var det frem til 1960 hopp, stillangrenn og kombinert. Fra og med dette året ble det konkurrert i langrenn utelukkende på tid. Her fikk jentene være med fra 1962, da kom et naturlig navneskifte til ”Vinterlekene på Ås”. Fra 1958-59 var Knut Bjerke, Tom Smedsrud, Morten Aamodt og Bjørn Glenne i fremste rekke blant DFI-løperne i gutteklassene. Bjørn forteller i dag (2011) at de flere ganger gikk inn til Hans Petter Glenne i Skaubygda for å få instruksjon i teknikk. (Det var nære familiebånd, Hans Petter er onkel til Tom og fetter med Bjørns far, Arne Glenne).
 
Bjørns langrennskarriere endte da han dro til sjøs i 1962. Sammen med flere lokale ungdommer, blant dem min fetter Odd Karlsholmen, mønstret han på det kjente passasjerskipet MS Oslofjord. På denne tiden var det Sæthers vaskeri i Seierstenveien som hadde vask av sengetøy og andre tekstiler for Den norske Amerikalinje,  og vaskerieier Sæther sørget for at de lokale guttene fikk hyre på rederiets skip.
 
I 1963 gjorde Knut Bjerke et kjempeløp under det første hovedlandsrennet (uoffisielt NM for yngre ) på Ekeberg i Oslo og ble nr 6 i 15-årsklassen. Knuts eldre bror Hans Christian (f. 1944) var en av Follos beste guttehoppere og gjorde også gode renn som voksen. På sin 13-årsdag var Hans Christian prøvehopper i Holmenkollen, muligens den aller yngste som har fått dette ærefulle oppdrag. Samme år snek han seg til å hoppe i den store Vikersundbakken og landet trygt på 103,5 meter.
Den svært gode snøvinteren 1962-63 ga ypperlige treningsforhold. Lenge før jul la snøen seg over byen og bygda – som nylig var slått sammen til en kommune. Under kretsmesterskapet på Ås 28. januar var det til sammen over 300 deltakere. DFI-løpere vant fire av de seks gutteklassene. Vi brøt dermed den sterke dominansen som Ås il og Skimt hadde hatt i mange år blant guttene. Knut Bjerke vant eldste gutteklasse (1947), Tom Smedsrud var – som året før - best i 1948-klassen, Svein Skoglund vant 1950-klassen og jeg 11-årsklassen. Denne vinteren var Morten Aamodt , i dag en populær fysioterapeut i Drøbak, en av de beste i 13-årsklassen i Follo. Men under KM gikk Morten litt under pari og ble ”bare” nr 5. Rett etter var han i toppform og slo alle som hadde vært foran ham i KM. En av Toms hardeste konkurrenter var Terje Abrahamsen fra Driv. Senere flyttet Terje til Drøbak og ble ansatt som lærer på Seiersten ungdomsskole. Terje var også en god hopper, dette gjorde ham til en av landets beste kombinertløpere i sin årsklasse. Under hovedlandsrennet i 1963 tok han en flott sølvmedalje i sin klasse.
DFI gjorde nok en sterk innsats i Vinterlekene noen uker senere, både Knut Bjerke og jeg vant igjen våre klasser. I 11-årsklassen var jeg noen få sekunder foran Dag Anmarkrud fra Hobøl. (Hobøl kommune ligger i Østfold fylke, men av geografiske og andre årsaker tilhørte Hobøl/Tomter Follo skikrets).
 
Andre gode DFI-gutter i denne og de neste sesonger var Ole Martin Johansen, Ola Petter Tandstad, Chris Juell, Klaus Gundersen, Per Magelie, Erik Øinæs, Øyvind Kristiansen, Steinar Glenne, brødrene Gilberg fra Knardal, Geir Busk, Jan Bakken og Sindre Løkstad. De fleste av oss var også ivrige om somrene, vi drev med fotball, terrengløp, friidrett, stafetter og orientering. Av de nevnte løperne var det Ola Petter (født 15.1.1950) som hadde de beste resultatene. Han vokste opp i skogsbygda Hurdal nord i Akershus fylke, og kom til Frogn da hans far Martin Tandstad ble lensmann her i 1965. Ola Petter representerte DFI fra og med 1966, men han gjorde sin beste løp for Hurdal IL. Både i 1963 i Oslo – arrangør Bækkelaget Sportsklubb - og på Hamar i 1965 ble han nr to i hovedlandsrennet, og på Lillehammer i 1964 tok han bronse i dette halvoffisielle NM for yngre. Ola Petter var i tillegg en god sprinter. I 1971 tok DFI gull på 4x100 m i kretsmesterskapet for Follo. Foruten Ola Petter løp Tomm Berntsen, Stig Ermesjø og den lynraske fotballspilleren Petter Bjørby på vinnerlaget. 
 
Neste vinter – 1963/64 - ble svært snøfattig og vi tilbrakte mange timer i bil frem og tilbake til lysløypa i Tryvannsåsen. Treningsturene i denne flotte løypa var en av inspirasjonskildene til at det nå ble seriøse planer om å bygge en lysløype i Frogn. Driv, det gamle AIF-idrettslaget i Ytre Enebakk, hadde bygget en løype på dugnad. Den ble innviet med et eliterenn, vunnet av Einar Østby, i februar 1963. Og i Ski hadde opplyste bygdeveier vært benyttet som primitive lysløyper helt siden 1930-tallet.
 
 I 1964 konkurrerte vi stort sett i Oslo-området og hevdet oss brukbart i langt hardere konkurranse.  Det gjaldt særlig Chris Juell og Morten Aamodt. Ole Martin og jeg gikk i den spesielt tette 51-klassen, der de beste i Oslo var Arne Lium og Ivar Formo. Jeg levde høyt i mange år på at jeg under et renn i Skotselv i februar -64 var ett sekund foran Formo, som tolv år senere ble olympisk mester på 50 km i Seefeld.
Året etter var på ny en sterk DFI-sesong. Under KM på hjemmebane fra Seiersten skanse fikk vi tre klasseseire. Chris Juell, Ole Martin Johansen og Erik Hansen vant sine respektive klasser. Erik, som i dag driver bilopprettingsverksted ved Åsveien, var noen få sekunder foran min bror Erlend i yngste klasse (tiåringer). Kjell Aamodt var løypesjef og fikk kritikk fra enkelte fordi løypene var i lengste laget. Jeg var syk mye av vinteren og kom først i form i mars. Under KM i stafett fra Skeidarkollen 6.mars klarte Ole Martin Johansen, Geir Busk og jeg å vinne 1951-klassen for første gang. Tidligere hadde alltid Ås vært foran oss. Samtidig vant DFI yngste gutteklasse med Erik Hansen, min fetter Terje Dahl og Erlend på laget.
 
”.. et lysende faktum…”
Sommeren 1965 ble det mer fart i planene om en lysløype i Frogn. Det ble nedsatt et utvalg med orlogskaptein Vilhelm Blakseth som leder. De to andre medlemmene var Kjell Aamodt og bankkasserer Olaf Gundersen i Follo Sparebank. Blakseth ble satt ut av spill pga alvorlige ryggproblemer og det var derfor Aamodt som, ikke motvillig, ble leder i byggekomiteen. Senere kom høyesterettsadvokat Odd Heldal til, han utførte en god, uegennyttig innsats på det juridiske felt. Etter hvert ble kommunal støtte gitt, og arbeidet som startet sommeren 1966 var dugnadsarbeid av edleste merke.
 
Av naturlige årsaker pekte Seiersten stadion seg ut som startsted for løypa. Dette var stedet hvor idrettsungdommen hadde konkurrert siden banen var bygget på Forsvarets parsell 15 og 16 i 1922. Her lå det også dusjanlegg og badstue i den nybygde ungdomsskolen. Traseen ble staket ut med endepunkt på åsen ved jordene på Høyås, der Høyåsbanen ligger i dag. Fem grunneiere var berørt; Rolf Tomter, Else Braathen, Magne Magelie, Johan Chr. Berle og Oscarsborg festning i det sørlige området rundt Seiersten skanse. De fire sivile grunneierne var etter hvert svært positive. Kommandørkaptein Hans Solli, den idrettsinteresserte kommandanten på Oscarsborg, var mildt sagt ganske ubyråkratisk da forsvaret avsto grunn til prosjektet.
 
Dette var det største dugnadsarbeid i kommunen noensinne.  Blant de som nedla mange frivillige timer var en solid gjeng fra E-verket med Kristian Kristiansen, Oskar Ermesjø og Rolf Martinsen i spissen. En annen arbeidsgjeng kom fra JoBu med Rolf Johansen som den store pådriveren. Disse stilte med både rydningssager og motorsager. Major og skolesjef Asbjørn Bakke, faren til Bjørn Bakke, sørget for at elevene og befalet på BSKA også bidro.
 
Vinterne 1966 og 1967 var på ny svært snørike og nå var nye årganger DFI-løpere kommet til. Blant de beste og ivrigste av de yngre løperne var Knut Norem, Bjørn og Rune Samuelsen, mine fettere Terje, Sverre og Geir Dahl og Trond Magelie og min bror Erlend. Under Vinterlekene på Ås i februar -66 tok DFI tre klasseseire ved Sverre Dahl (1955-klassen), Erlend (1954) og Erik Øinæs (1953). Erlend var meget sterkt inspirert av Gjermund Eggen og den voldsomme norske innsatsen i Oslo-VM dette året. Han vant både KM, barneolympiaden på Ski, som nevnt VL på Ås og også stafett-KM på hjemmebane i Drøbak. Her gikk han – som året før - sammen med Terje Dahl og Erik Hansen. I 1955-klassen vant også DFI med Rune Gilberg, Sverre Dahl og Trond Magelie. Fire fettere av Magelie-slekta på de to vinnerlagene! (Sverre, Trond, Terje og Erlend).
 
Tre seire i Vinterlekene ble det også året etter. Knut Norem var best i -56-klassen, Erlend i 54-klassen og jeg vant eldste gutteklasse (1951). I tillegg ble brødrene Geir og Sverre Dahl begge toere i sine klasser. Under KM i 1967 tok Erlend sitt annet kretsmesterskap og Knut Norem sitt første. Det er altså ikke bare på fotballbanen Knut har utmerket seg. Som året før tok Erlend ”hat-trick”, han ble også stafettmester, denne gang sammen med Terje Dahl og Bjørn Samuelsen. Akkurat som i KM og Vinterlekene fire år tidligere var jeg noen fattige sekunder foran Dag Anmarkrud i Vinterlekene 1967. Senere ble Dag mye bedre og han toppet sin flotte karriere med å bli totalvinner i Birkebeineren i 1974. I 1975 ble han bronsevinner i 3x10 km stafett i NM, han gikk da for Hernes sammen med eliteløperne Reidar Hjermstad og Johs Harviken.
 
 
 
Faksimile fra Amta februar 1967.
 
 
Arbeidet med lysløypetraseen startet i 1966, men det var 1967 som ble det store arbeidsåret. Det var også en inspirasjonskilde at både NLHI/Ås (løypa i arboretet) og Nesodden IF (løypa fra Bergerbanen) åpnet sine lysløyper i januar -67.
Etter tips fra banemester Norman W. Hansen reiste Aamodt og Oskar Ermesjø til Hadeland for å kjøpe lysstolper til en svært rimelig pris. Kraftkaren Ermesjø imponerte hadelendingene da han egenhendig løftet en av lysstolpene. Blant de gårdbrukerne som stilte med traktor for å kjøre ut stolpene og annet byggemateriale var Magne Magelie, Hartvig Øinæs på Ottarsrud og min onkel Odvar Dahl. Det var stor oppslutning om dugnadsarbeidet, det var gode arbeidsdager med kaffe og kaker i skogen. De som ville kunne forsyne seg med kvist og mindre trær til ved og dermed ble løypa ganske raskt ryddet. Noe av det mest spennende for oss yngre var da vi sto vakt, mens Arne Veiteberg sprengte stubber og steiner. Karene fra E-verket strakk ledningene mellom de 47 stolpene i gråtunge høstdager, og da snøen falt i desember var løypa klar til bruk.
 
Samtidig var det stor innsats med å sette i stand Holterkollen og å få lagt lysanlegg i guttebakken. I tillegg ble det bygget en speiderhytte ved Høyås, noen hundre meter innenfor endepunktet av lysløypa. Her var Gunnar Askauterud, den eldste sønnen til ordføreren, en av pådriverne. Grunn-eieren Rolf Tomter ga gratis tomt, flere skogeiere leverte tømmer uten å ta betalt og på sagbruket på Dyrløkke ble stokkene skåret, også dette gratis. Ryktene om den store dugnadsinnsatsen i Drøbak og Frogn nådde helt inn til hovedstaden, noe faksimilen fra Aftenposten viser :
Bildet til høyre viser lysløypekomiteens leder, Kjell Aamodt,
som overrekker gaven til en av grunneierne, Johan Chr. Berle.
 
Lysløypa ble offisielt åpnet fredag 12.1.1968. Ved kommunevalget i september 1967 mistet Arbeiderpartiet mandater både til SF og de borgerlige partiene og tapte sitt flertall. Den gamle idrettsmannen og idrettslederen Helge Askauterud ble ny ordfører. Kjøpmann Askauterud var en fin representant for det gode, gamle verdikonservative Høyre, et parti som har svært lite til felles med dagens turbokapitalistiske Høyre. Han hadde åpnet guttebakken i Holterkollen i 1947 og fikk på ny åpne et større anlegg i Frogn. I sin tale takket ordføreren alle som hadde bidratt til at lysløypa var blitt en realitet: ”.. slike positive innvånere skulle vi hatt mange av i bygden.”  Med sin sans for nøkterne detaljer hadde han regnet ut at løypa kostet hver innbygger i Frogn kr. 2,15. Det ble gitt gaver fra Havstad tinnsmie til grunneierne og ingeniør Ommundsen ved Frogn E-verk. Den gamle kystartilleristen Blakseth – som også var formann i Seiersten vel - fikk æren av å klippe over snoren og offisielt åpne løypa. I sin korte, bastante tale i bitende kulde kalte han lysløypa ”.. et lysende faktum”.
 
Tirsdag elleve dager senere gikk det første rennet i den flotte løypa. Det var dobbelt grunn til å feire, løypa var ferdig og fikk mye ros og DFI fylte 50 år. Været hadde slått fullstendig om, til plussgrader og vanskelig føre, og flere løpere måtte legge på klister rett før start. Dette var et renn med elitedeltakelse. Vinneren ble Ole Ellefsæter fra Nybygda, foran Åge Bjerkland fra Driv og Erling Steineide fra Heidal. Noen uker senere ble Ellefsæter olympisk mester på femmila under lekene i Grenoble. USA var på denne tiden ingen stor langrennsnasjon, og det var et spennende innslag at syv amerikanske løpere var påmeldt. Disse lå på trening i Nordmarka, de skulle muligens også til Grenoble. Amerikanerne gikk jevnt godt og lå tidsmessig mellom de norske eliteløperne og de beste lokale. Blant de yngre gikk min bror Erlend et ”..gnistrende løp..” (Amtas reporter) og var tre sekunder foran sin sterkeste konkurrent i kretsen, Lars Erik Eriksen fra Kolbotn. Lars Erik ble senere landslagsløper og under VM i Oslo i 1982 tok han sølv på 30 km og bronse på femmila. I tillegg tok han gull på stafetten. ”Hvor var du da Brå brakk staven?” har liten relevans for Eriksen. Han gikk den første etappen på det norske laget i tidenes mest dramatiske skistafett.
 
Året etter var det nok en gang elitelangrenn i lysløypa. Denne gang med langt flere gode løpere. Både Odd Martinsen, Reidar Bekkemellom, Ole Ellefsæter, Jo Eggen, Berit Mørdre Lammedal, Babben Enger og Johs Harviken stilte til start. Det ble ordnet med privat innkvartering og vi var stolte over at Harviken skulle ligge over hos oss. På denne tid var idretten fortsatt basert på amatørprinsippet, men dette var etter hvert nokså uthulet. Det er vel neppe noen statshemmelighet at Ellefsæter og de andre fikk en viss pengesum for å starte i 1969. Også i 1969 var det et kuriøst, anglosaksisk innslag; ti britiske skiskyttere deltok. Disse kom egentlig fra den britiske hæren. Dette ble det siste eliterennet i løypa og den raskeste var Reidar Bekkemellom fra Heidal.
 
Under de olympiske leker i Grenoble i 1968 sto for første gang en løper fra Follo på pallen. Sammen med Berit Mørdre og Inger Aufles tok Babben Enger et meget overraskende og populært gull på damestafetten. Babben Enger vokste opp i Enebakk og var datter av bygdas store maler, Erling Enger.
 
En ny tid og forlengelse av løypa
Etter 1970 var det en periode med svært dårlige snøforhold og flere lurte på om skisporten hadde noen fremtid i vårt distrikt. Vi gutteløperne var opptatt med arbeid, utdannelse og andre interesser, og i seks år fremover var det vel bare Hans Petter Glenne, Sverre Dahl og Erlend som representerte DFI med heder. Sverre og Erlend var i en kort periode medlem av Skimt, for å ha et mer aktivt treningsmiljø.
 Fra 1977 ble det igjen brukbare snøvintere og skigruppa fikk nå nyinnflyttede ledere. Flere av disse hadde store markeringsbehov og merkelig liten respekt for det store arbeidet som var nedlagt på 1960-tallet. Noen av oss tidligere aktive begynte nå å gå turrenn; Gaupesteinrennet, 7-mila, Grenaderen og Birkebeineren og andre løp i Oslo-området, Østfold og andre steder. Min bror Erlend var den beste i disse rennene med blant annet klasseseier i 7-mila, flere plasseringer blant de ti beste i sin klasse i Birkebeineren og med en 71. plass som beste resultat i Vasaloppet, med bl a tidligere verdensmester de Zolt bak seg. I dag er det vel mest fetter Sverre Dahl som holder koken, med deltakelse i lange turrenn i inn- og utland, blant annet har han fullført Marcialonga i Italia. I skrivende stund får jeg nettopp beskjed om at tradisjonene holdes i hevd, Erlends eldste sønn Anders (16 år) har gått inn til to sterke sølvmedaljer (klassisk og skøyting) i KM i Oslo.
 
På det lokale plan skal Even Ramskjell ha stor ære for at han var hovedpådriveren for å starte karusellrennene i januar 1977, rennene som nærmer seg 35-års jubileum. Han var da formann i skigruppa. De første årene var rennene åpne for jenter og gutter mellom 7 og 17 år. I det aller første løpet stilte 104 konkurrenter til start. Noen år senere kunne løpere i alle aldre delta i de populære onsdagsrennene. Etter hvert ble karusellen økt fra fire til seks renn pr sesong og klubbmesterskapet for DFI ble innlagt i ett av løpene. I det første mesterskapet for oss seniorer var Idar Stensrud den raskeste. Midt på 1980-tallet ble startstedet flyttet til Høyås, men i dag er start og innkomst i det gedigne anlegget på Nordre Belsjø. I dagens karusellrenn deltar vanligvis mer enn 500 løpere.
 
Den 5.mars 1978 ble Harafjellrennet arrangert for første gang, med Kåre Fardal og meg som vinnere av eldre og yngre herreklasse. Dette bygderennet utviklet seg til et åpent turrenn med større deltakelse, men ble arrangert for siste gang i 1984. På denne tiden fikk skigruppa sin første snøscooter. I Holtskogen kom det nå flere viktige sideløyper. Fra Faulefurua ble det ryddet og kjørt løype over Rødmyr og Tassebråten frem til Måren. Dermed ble de flotte løypene i Frogn og Nesodden knyttet sammen. Østover ble det kjørt spor gjennom Holtskogen til Jaksland, Bakker bru, Smebøl og Korsegården og løypene i Frogn og Ås hang nå sammen. Dette ga oss ubegrensede muligheter til langturer og Holtskogen ble hjertet og indrefileten i løypenettet i Ytre Follo. At noen historieløse politikere og investorer foreslår å bygge ned Holtskogen er totalt uforståelig!
 
Samtidig ble en av de gamle tyskerbrakkene hos Knut Bjerke på Bølertoppen åpnet for servering. Det var speiderne som sto for dette positive tiltaket. Sommeren og høsten 1979 ble det på nytt nedlagt et stort dugnadsarbeid med å forlenge lysløypa fra Høyås, forbi Brakadalen og Måna og frem til Kleivaveien.  I dette arbeidet deltok mange av dem som hadde bygget den første løypa 12 år tidligere.
I 1993 fikk bygda sin andre lysløype. En tre kilometer lang, fin løype ble åpnet mellom Dalsbanen og Dal skole. Det var Skaubygda idrettslag som sto bak denne løypa. Etter noen snøløse vintre grodde løypa igjen og ble ubrukelig, men i skrivende stund kommer den gledelige meldingen om at Dalsløypa er gjenåpnet.
 
 
 
 
Det siste Harafjellrennet ble arrangert i 1984. To slitne, men fornøyde fettere etter endt dyst. Til høyre Knut Ola Aamodt, til venstre meg. Ved målseilet på Berlejordet står min onkel Magne Magelie (1919-2011), æresmedlem i DFI. De to fetterne gikk i forskjellige klasser i ulike startgrupper og Knut Ola var ett sekund raskere enn sin fem år eldre fetter i den 20 km lange løypa.
 
På 1980-tallet hadde DFI en rekke gode jente- og gutteløpere. Noen av dem jeg husker er Siv Katrin Ramskjell, Christine Martin, Kine Bøhlerengen, Caroline Mjøen, Hilde Bredal , Karina Leangen, Lene Johannessen og Marianne Mathiesen blant jentene og Even Johannessen, Hans Petter Myrseth, de tre brødrene Løkken, Pål Solli, Erik Solberg, Rolf Bredal, Bjørn Johannessen og Boye Bøhlerengen av gutteløperne. Flere skulle helt sikkert vært nevnt.
 
Sic temperest est gloria! (Forgjengelig er all verdens herligheter!)
Fullt så ille som romernes gamle ordtak er det dog ikke, så lenge vi har nordiske vintere med snø og kulde vil skisporten forhåpentligvis bestå. Men mye er endret og ikke bare til det bedre. En epoke var over i 1988. Etter å ha eksistert i 72 år forsvant Follo skikrets. Kretsen gikk inn i en større enhet, Romerike, Follo og Asker og Bærum ble slått sammen til Akershus skikrets. Hoppbakkene, som jeg omtalte innledningsvis, er ikke lenger i bruk og flere av dem – som Trolldalsbakken og bakkene ved Sagajordet – er fysisk borte. Står man på Skorkeberg kan man bare ane konturene av en fordums storbakke. Bakkerekordene til Trygve Gundersen (Trolldalsbakken) og Hans Thoresen på Knardal (Smedbølbakken) står til evig tid. Skogene skrumper inn og grønne korridorer tettes igjen av uforstandige, historieløse politikere.
Men fortsatt har vår stolte nasjonalsport hundrevis av utøvere i Frogn. På gode, solblanke søndager er det nærmest kø i de mest brukte løypene over Tomtersletta og over Dammen og Skydsrud, gjennom Holtskogen frem til Bøler. Slik har det vært og slik vil det være så lenge vi har mulighet til turer i uberørt natur. Kanskje kan man også si at ringen ble sluttet da Drøbakrennet – nå for barn og juniorer – plutselig gjenoppstod for få år siden.  
 
For meg har skiløping vært en kjær hobby i mer enn 55 år. Fra det første Ullerudrennet i 1956 – fire og et halvt år gammel – til i dag, har det blitt tusenvis av kilometer på ski. Gjennom iskalde granskoger, med sovepose og sekk i høyfjellet, i trolsk måneskinn rundt Skeikampen, på klister over vasstunge jorder mot Hvitsten, et utall av turrenn og karusellrenn; alle turer – med og uten startnummer - har sine minner. Den lengste, ultimate turen gikk jeg på 1970-tallet. Etter et tvilsomt veddemål på høyskolen i Molde, lovte jeg å gå fra Romsdalen til Drøbak. Siden turen skulle ende på et historisk viktig punkt, stedet der oberst Eriksen og hans tapre menn stanset tyskerne tidlig om morgenen 9. april i 1940, måtte startstedet også ha historisk tyngde. Min gode turkamerat i Molde, fjellmannen og fjellklatreren Terje Skaare, og jeg valgte Stuguflaten ovenfor Åndalsnes. Der på Stuguflaten turisthotell fattet regjeringen Nygaardsvold i slutten av april 1940, krigstidens viktigste, norske beslutning; dannelsen av Nortraship. Gjennom tre lange etapper kom jeg endelig frem. Turen gikk gjennom Sjåk-fjellene, Breheimen, Jotunheimen, Valdres, Nordre Land, Hadeland og Nordmarka. Den siste del fra Oslo til Drøbak foregikk dog med joggesko på bena.
Vi markerte nylig at det er 150 år siden Fridtjof Nansen ble født. Nansen sa i en av sine taler : ”.. så lenge det finnes kvinner og menn i de norske daler og bygder vil skiløpingen stå i hevd som vår fremste nasjonale idrett”. Måtte han ha evig rett.  
 
 
Til slutt; en takk til alle som har gravd i hukommelsen. Blant de muntlige bidragsyterne er Johs Johannessen, Unni Bøhlerengen, Hans Petter Glenne, Bjørn Glenne, Torbjørn Larsen, Leif Hagen, Magne Magelie, Sverre Magelie, Svein Halvorsen, Terje Abrahamsen, Helge Moen, Harald Klynderud, Stein Halck, Olaf B. Johansen, Tore Danielsen, Trond Roxrud, Erlend Aamodt, Morten Aamodt, Ole Martin Johansen, Knut Bjerke, Steinar Sneis, Oddvar Jensen, Leif Robert Hansen, Helge Dahl, Thor Iversen, Per Tormod Røiri, Ola Petter Tandstad, Kjell Aamodt, Bjørn Aamodt og Leif Gulbjørnrud.
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Webside drives av  Vistaprint